Vestens syn på islam og profeten har røtter i 1200-tallets erobringskriger. For å legitimere korstogene begynte kristne munker å insistere på at islam var en krigersk religion, og at Muhammad hadde tvunget den muslimske verden under seg med sverd og undertrykking. De hevdet at Muhammad var en seksuelt pervertert sjarlatan og forbryter. Denne versjonen har overlevd i forskjellige miljøer fram til vår tid, og etter ødeleggelsen av World Trade Center i 2001 har enkelte journalister og media sammen med den kristne høyresida videreført dette islamfiendtlige synet. Noen har til og med gått så langt som til å hevde at Muhammad var pedofil.

Den britiske forfatteren og tidligere katolske nonnen Karen Armstrong er født i 1944 i England og har utgitt en rekke religionshistoriske bøker. Hun har egnet sine studier mot bakgrunnen og framveksten av de store verdensreligionene, med særlig vekt på de monoteistiske. Den mest kjente boka hennes er kanskje Historien om Gud (The History of God, 1993) som tar for seg utviklingen av verdisyn og gudsbegrep i de tre abrahamittiske religionene. Hun bidrar med skarpe analyser av hvordan samfunnsmessige endringer har nødvendiggjort moralske og teologiske paradigmeskifter gjennom tidene, og hvordan teknologiske endringer og den historiske og materielle konteksten har påvirka den filosofiske diskursen mellom religionene.
Armstrongs første biografi om profeten, Muhammad. A Biography of the Prophet, kom ut i 1991. Den foreliggende boka, Muhammad: Prophet for Our Time, er utgitt i 2006 som en direkte følge av (den vestlige) diskursen etter angrepet på tvillingtårnene i New York. Armstrong skriver i sin egen introduksjon til boka at denne gangen har hun en klar agenda. Hun mener det er tvingende nødvendig å fortelle en annen og sannere historie om Muhammad på en måte som kan motvirke det fiendebildet av islam vi i vesten blir budt med hver dag.
I Armstrongs versjon er Muhammad en fredselskende og framskrittsvennlig mann, som ville mobilisere menneskene mot grådighet, korrupsjon og egoisme. Undertittelen “en profet for vår tid” er bokstavelig ment.
Selve fortellingen veksler mellom typisk biografisk diktning hvor hun forteller hvordan Muhammad og menneskene rundt ham må ha opplevd noen spesielle hendelser i første halvdel av de syvende århundret, blanda med innskutte kommentarer og beskrivelser av den historiske konteksten. Hun tar oss med inn i historien der den omlag 40 år gamle Muhammad opplever den første åpenbaringen av de poetiske versene som skulle bli Koranen. I bakgrunnen skisserer Armstrong et fattig og krigsherjet land, som med sine gamle stammetradisjoner knapt er i stand til å holde sine familier i live.
En viktig foranledning til at et paradigmeskifte var tvingende nødvendig, hevder Armstrong, var at araberne hadde utviklet en sal som tillot kamelene å bære større mengder last enn tidligere. Dette tiltrakk handelskaravaner med luksusvarer mellom India, Persia og det bysantiske riket (som da allerede var på hell). Handelsmenn kunne nå benytte den strake veien gjennom den arabiske ørkenen. Derfor vokste blant annet Mekka og andre byer som handelssentrum, og dermed også behovet for en en forretningsskikk – en ny moral – som brøt med stammevesenets klanorienterte moral. Denne gamle moralen hevdet intet ansvar for andre mennesker utenfor klanen. De andre kunne lures og bedras, drepes og voldtas uten videre. Her trengtes med andre ord en helt ny orden. Muhammad ble budbringeren.
Vi følger profeten gjennom hans kamp for anerkjennelse av de nye påbudene fra Allah som betydde et så drastisk brudd med århundrers tradisjon, og hans forsøk på å gå foran og etablere seg som forbilde for sine tilhengere. Vi får innsyn i hvilke kontroverser den nye orden kunne føre til i den daglige kampen for å overleve i datidens arabiske verden.
Armstrong knuser en god del myter underveis. Men hun legger ikke skjul på at Muhammad på ingen måte var perfekt, han var antakelig ansvarlig for overgrep vi aldri ville godtatt i vår tid. Hun tilbakeviser likevel stereotypiene om Muhammad som kvinneundertrykker og barnemishandler. Fortellingen om Aisha som ble giftet bort til Muhammad da hun var tolv år, er et eksempel på hvordan datidens praksis er tatt ut av kontekst i ettertid. Slike ekteskap var helt vanlige, de fungerte normalt som allianser mellom familier, men det er lite som tyder på at det var sosial aksept for å innlede seksuelt samliv med ektefeller i så ung alder. Vi får også vite at bakgrunnen for profetens påbud om at en mann kan ha fire koner representerte et framskritt i en verden hvor kvinnene i utgangspunktet var rettsløse. En mann kunne den gangen ta for seg av koner, elskerinner og slaver uten forpliktelser. Muhammad hevdet derimot at ingen mann skulle ha flere koner enn han kunne forsørge, og anslo dette antallet, ganske pragmatisk, til maksimalt fire. Dette og andre slike innskrenkninger i de stolte beduinmennenes makt møtte selvsagt motstand, og Muhammad måtte forsvare standpunktene med vold og våpen. Likevel prekte profeten at forhandling alltid var bedre enn vold, også i tilfeller hvor man tilsynelatende tapte på det.
Koranen og historien om profeten Muhammads liv har alltid vært gjenstand for tolkning. Islamske tenkere har lagt vekt på ulike sider. Likevel har hovedstrømmen i den muslimske verden holdt seg til den ærlige, den fredselskende og den rettskafne Muhammad. Det er denne versjonen og historiske praksisen Armstrong viser til når hun hevder at Muhammads budskap er relevant for vår tid. Dette er grunnen til, skriver Armstrong, at muslimske mødre oftest oppkaller sin førstefødte etter profeten.
Karen Armstrongs tilnærming er skrevet i dyp respekt for mennesker som bekjenner seg til tro, og hun griper aldri til retoriske grep for å harselere over dogmatiske overslag eller markere den vestlige (les: kristne) kulturens overlegenhet. Dette har skaffet henne heftige motstandere blant ny-ateistene. Den profilerte ateisten og tidligere trotskisten Christopher Hitchens har kalt henne en apologet, en som unnskylder religionenes giftige innflytelse (C. Hitchens: God is not Great, 2007). For en leser som er mer opptatt av å forstå enn å fordømme, fungerer imidlertid Armstrongs metode som en ulike mer konstruktiv religionskritikk enn den heller arrogante rasjonalitetslogikken til en Dawkins eller en Hitchens.
Boka er kort, omlag 200 sider, og foreligger på et forholdsvis lettlest engelsk. Et grundig register med ordforklaringer bak i boka er til stor hjelp med å holde orden på arabiske navn, steder og begreper.

Karen Armstrong:
Muhammad: A Prophet for Our TIme
Harper Perennial 2007